Om bloggen

Pappanerd er en blogg om livet som mann, far og dedikert gamer. Her finner du daglige oppdateringer om spill jeg spiller, anmeldelser og meninger om spill. Andre ting som kan bli nevnt som interesserer meg er tegneserier om superhelter, filmer, fotball og musikk. Husk på å klikk følg om du liker det du leser.

Legg også gjerne igjen en kommentar.

lørdag 14. november 2015

Realitetens elendighet...

Man skal i mine øyne alltid skille mellom spillverden og virkeligheten.
Det er noe jeg alltid har ment og vil alltid mene, og hvis man ikke klarer å gjøre dette skillet bør man i aller høyeste grad unngå å spille. Flere ganger i nyere historie har man lest og hørt om folk som gjør jævlige ting mot andre mennesker og som stadig vekk nevner spill som en slags inspirasjon.
Call of Duty har fått skylda. Grand Theft Auto har fått skylda. Ja, til og med noe så virkelighetsfjernt som World of Warcraft har fått skylda. Det har til og med blitt hevdet at Call of Duty ble brukt som en slags treningsimulator for massemord. Jepp, så syke mennesker finnes faktisk. Og det er nettopp disse menneskene som bør holdes borte fra spill, pga de er såpasss syke ifra før av og klarer ikke å skille mellom spill og virkelighet.

Med det sagt, så blir det stadig vekk lettere å rømme fra virkeligheten og søke tilflukt i spillverden,
selv om faktisk til tider spillverden kan være like blodig, ond og skremmende som virkeligheten ofte er. I går kveld, (fredag 13/11) ble vi dessverre nok en gang minnet på hvor grusom virkeligheten faktisk er i form av nok et feigt og blodig angrep på sivile i Paris, Frankrike.
Utført av mennesker, de verste monstrene som finnes.
Det som er trist er at man kan i disse tilfellene dessverre ikke si at det bare er et spill. Over hundre menneskeliv er gått tapt og enda flere er skadd.
Hele verden står i sorg over det som har skjedd og vi blir nok en gang påminnet viktigheten av å stå sammen mot all faenskapen vi har her i verden.

Vi som gamere har møtt på mye skumle skikkelser i våre spillkarrièrer.
Makarov i Call of Duty, Shao Kahn i Mortal Kombat, Vaas i Far Cry, The Lich King i World of Warcraft, GlaDOS i Portal og The Joker i Batman's Arkham-serie for å nevne noe.
Men ingen av disse er i nærheten av å være like skremmende som skurkene i vår verden.
Skurker drevet av hat, religion og politikk. Skurker i stand til å gjøre hva som helst mot hvem som helst for å frem sitt poeng og sine meninger.
Jeg prøver meg mot hvem som helst i min lille liste av skurker fremfor å prøve meg mot virkelighetens slemminger.

Nei, takke meg til Fallout 4 hvor verden er rosenrød i forhold til virkeligheten.
Det er heldigvis bare et spill....

#PrayforParis


torsdag 12. november 2015

Oppdatering fra ødemarken...

Etter et par dager i ødemarken har jeg nå nådd level 13 etter å ha vandret rundt og gjort småjobber for folk som trenger hjelp. Jeg har hjulpet Brotherhood of Steel og takket nei til medlemskapet, men derimot blitt general over Minutemen; et brorskap med hjelpere og leiesoldater. Før jeg avsluttet i går, gjorde jeg mitt første hovedoppdrag. Jeg har også endelig funnet min karakters identitet.
Mitt navn er Mokwa (et kallenavn fra bl.a. FIFA), og jeg er en snikende hardhaus som ikke tar dritt fra noen. Jeg gjør ting alene og på min egen måte og jeg dreper før jeg blir sett. Ofte med hjelp av mine lyd-dempede våpen, men helst med min følgesvenn; macheten Voorheese.
Jepp, macheten min er oppkalt etter antagonisten fra Fredag den 13-serien.

Jeg har nå fått oppgradert snike-evnen min til å få ganske så gode kritiske treff, spesielt med nærkampvåpen, og jeg kan  nå endelig gå i lommene på folk som ikke har sett meg å legge aktive miner og granater, noe som er en morsom måte og bli kvitt store grupper på om de er samlet.

Jeg har lite rustning, militær-kamuflasje og hvite solbriller, du vet...for å se kul ut.


tirsdag 10. november 2015

Kjære post-apokalyptiske dagbok...

Ungene er i seng og mørket har sammen med roen endelig senket seg.
Jeg åpner en iskald pils, en Brooklyn East IPA (for den andre nerden i meg)
og starter mitt eventyr i villmarken som er Fallout 4. Spillet er installert og oppdatert, og den barnslige gleden brer seg over meg når intro musikken startet og jeg får nok en gang den skumle beskjeden om at "War never changes".

En idyllisk morgen foran speilet sammen med kone og barn ender opp med at et bokstavelig talt helvete starter etter flere atombomber slippes over Amerika. Meg og min familier kommer oss til et sikkert sted, et såkalt hvelv under jorda som er designet til å motstå slike bomber. Mitt nye hjem kalles "Vault 111". Men, noe går galt da meg og min familie blir fryst ned, og folk jeg ikke kjenner dukker opp, tar barnet mitt og skyter kona mi død før jeg besvimer. Jeg våkner opp en stund etterpå og hele hvelvet er tomt, alt som er igjen er en en ekkel følelse av at jeg er blitt forlatt...forlatt sammen med kakerlakker på størrelse med hunder. Fallout er offisielt i gang....







Beklager oppholdet...

Jeg må rette et aldri så lite unnskyld til de få som evt daglig klikker seg inn for å se om noe nytt på gang. Jeg har vært litt vel dårlig på å oppdatere bloggen, men dette skal bedre seg.
Jeg håper at Fallout 4 ligger i postkassa mi idag, hvis ikke så kommer det i morgen og da blir det nok noen mer daglige oppdateringer om hva jeg foretar meg i det som for meg er årets mest etterlengtede spill...

fredag 30. oktober 2015

Murdered: Soul Suspect




I Murdered: Soul Suspect spiller du som Ronan O'Connor; en etterforsker for politiet i Salem, som i likhet med byen har en tragisk og voldsom fortid.

Ved etterforskningen av en grusom seriemorder som herjer byen kommer du derimot litt for nær drapsmannen og ender opp med å møte noenlunde samme skjebne som så mange andre da du blir kastet ned fra en boligblokk og skutt syv ganger i brystet med din egen pistol. Det var det skulle man kanskje tro, men det er nemlig her spillet starter. Du våkner til "live" igjen og fortsetter etterforskningen din fra den andre siden. Etter en liten gjennomgang av din nye skjebne ved hjelp av det smått ekle spøkelse Abigail, er man i gang med å finkjemme først og fremst ditt eget åsted for å finne bevis og spor som kan lede til hvem den maskerte morderen kalt «The Bell Killer» er og hvorfor han velger de ofrene han velger. Ronan har derimot sine begrensinger grunnet sin nye form, og må ha hjelp av tenåringsjenta Joy, et medium som har en felles interesse til å spore ned byens fryktede seriemorder.












Det som er litt spesielt med spillet er at man teknisk sett ikke «gjør» noe.

Utenom selve etterforskningene hvor man samler spor, bevis og konklusjoner finnes det lite action i spillet. Man bekjemper et par demoner her og der når man tråkker rundt fanget mellom himmel og jord, men disse kampene består av et par tastetrykk og må sies å være noe rotete, samtidig som de føles litt malplasserte og unødvendige. Det er som regel også rom for å unngå konfrontasjon og komme seg rundt uten å måtte bekjempe noe som helst. Det som likevel er meget stilig er at man finner seg underholdt likevel, mye takket være selve mysteriet som spillet er bygd opp rundt, og ikke minst designet på spillverdenen man befinner seg i. Spillet foregår som nevnt i byen Salem, en by med en grusom fortid hvor en del mennesker ble brent levende i tro om at de var besatt av demoner, var hekser eller generelt bedrev noe som hadde med svart magi å gjøre. Sporene av alle disse brannene er synlige når man vandrer rundt byen som blander den ekte moderne verden og det vridde bildet du som spøkelse ser.










For å noenlunde konkludere, så er Murdered: Soul Suspect egentlig et litt merkelig spill.
Mangelen på action bør og vil nok skremme bort en del folk, men for de som er villige til å gi det en sjanse vil de nok fort oppdage at noen ganger kan en god story trumfe over selve gameplayet.
Selv om gameplayet i seg selv ikke er dårlig, det er bare litt lite av det.
Jeg fant meg selv i å bli meget opphengt i historien og selve saken i spillet, og var meget interessert i å finne ut hvem som var morderen og hvorfor jeg ble ett av ofrene.

+ Etterforskningen fungerer bra, og er spennende.
+ Storyen bedre enn action.
+ Kirkegård-delen
- Bommer på dialogen av og til
- Grafikken henger igjen fra forrige generasjon
- Rotete kamper med demonene







Alt i alt så kan Murdered: Soul Suspect anbefales for de som liker en god krimhistorie og takler et spill uten for mye fysisk handling. Liker du spill som LA Noire, spesielt bitene hvor man etterforsket er dette et spill som kan passe fint for deg. Er du derimot en person som foretrekker action-orgier som Battlefield og lignende er det nok likeså greit å styre unna.


Spillet har 16-års grense og er spilt på PlayStation 4.

mandag 26. oktober 2015

Dagens DCUO - Scarecrow

Idag har jeg fortsatt på min Scarecrow-karakter og brukt alle mine andre karakterer for å finne den siste biten som trengs for at Scarecrow skal se ut som han gjør i tegneserien.
Tidligere skrev jeg at jeg muligens ville lage en reportasje hvor jeg viste veien fra start til slutt og hvordan designet ville forandre seg på denne reisen.

Jeg tok heller en snarvei på dette og forandret min Beast Boy-karakter om til Scarecrow,
slik at jeg skulle slippe denne lange, tunge og ganske så repeterende reisen gjennom spillet.
Det å designe denne karakteren har sine utfordringer, for selv om man kan skaffe seg både hatten og masken til Scarecrow, så kan man kun ha på seg den ene. Dette gjorde at jeg måtte faktisk velge bort den ikoniske masken, og heller gå for hatten og heller erstatte masken med et zombie-ansikt, noe jeg selv følte funket nok så godt. Det går heller ikke an å anskaffe seg de rette klærne, så designet blir min egen tolkning, basert på hva som går an å få i spillet.

Nå er Scarecrow så og si perfekt, men det er en ting som mangler fremdeles og det er nettopp denne tingen jeg har brukt dagen på å finne; nemlig Scarecrow sin kjøttøks.
For å finne denne våpen-stilen må man fullføre Scarecrow delen av 4-manns oppdraget Arkham Asylum, men da mine karakterer er nå såpass sterke, kan jeg ta dette oppdraget alene uten å sette meg i kø sammen med andre folk. Idag har jeg fullført dette oppdraget 6 ganger, uten hell.
Før dette har jeg fullført det 3 ganger bare for å få hatten som tilhører Scarecrow, så man kan si at jeg begynner å bli noe lei av Arkham Asylum-oppdraget.

Med det sagt, så er det bare til å fortsette med letingen,
og her er en foreløpig versjon av min tolkning av Batman-skurken Scarecrow:


Legger ut nok et bilde når jeg får kjøttøksen,
så får dere sett hvordan karakteren ender opp til slutt.
Kommenter gjerne hva du syns om den, og husk å klikk på den søte "følg" knappen.

lørdag 24. oktober 2015

Hva velger man?

Etter å nylig ha blitt ferdig med et spill som klokker inn på over 30/40 timer i Dying Light,
blir det ofte for meg noe vanskelig å velge hva man skal begynne på etterpå.
Og altfor ofte blir det at jeg velger de gode gamle "go-to" spillene mine som FIFA eller DC Universe Online. Jeg eier en del spill, og det blir ofte som å gå inn i en butikk som har alt godteriet du ønsker deg, men du ender likevel opp med å fylle godteposen med noe du vet du liker ifra før av.

Vi er nå i slutten av Oktober, og det er bare dager før de store titlene kommer på løpende bånd i November; Star Wars Battlefront, Fallout 4, nytt Call of Duty, nytt Need for Speed, i tillegg til et nytt Assassins Creed som kommer ut allerede i dag. Selv har jeg kun bestilt det nye Fallout og gleder meg som en unge til å vandre rundt i den post-apokalyptiske ødemarken igjen, men det er fortsatt lenge nok igjen til å fullføre nok et spill. Men hva? HVA?!

Nok en gang vil det nok ende opp med å spille ett velkjent spill i DC Universe Online.
I DC Universe Online, også kalt DCUO lager man en egen superhelt/skurk og det blir så klart oppfordret til å lage sin eget design og å ha sin egen idé, noe jeg alltid har gjort.
Men etter å spilt det siden betaen i 2010 har jeg endt opp i en liga/guild hvor alle lager hver sin ikoniske karakter, altså en karakter allerede kjent fra ett av superhelt-universene. Selv har jeg laget Superman, Felix Faust, Beast Boy, Killer Frost, Heatwave fra DC og Green Goblin fra Marvel.
Men nå sitter jeg seriøst å vurderer å lage Scarecrow, så det blir muligens det jeg ender opp med å gjøre. Eneste minuset er å grinde seg gjennom de repeterende oppdragene for å nå level 30 og faktisk starte på det som i seg selv er spillets egentlige begynnelse.